Det er lenge siden Norge har opplevd en slik nasjonal begeistring som nå. Sist hele landet samlet seg rundt en idrettsprestasjon på denne måten var kanskje under OL på Lillehammer i 1994. Da sa Gro Harlem Brundtland de ordene som fortsatt lever i norsk historie: «Det er typisk norsk å være god.»
Tretti år senere samles igjen titusenvis av mennesker på torg og i bysentre for å feire et norsk landslag som har gitt oss et nytt nasjonalt øyeblikk. Fellesskapet er ekte. Gleden er smittende. Dette er folkefester slik de skal være og skaper nasjonal identitet. Men en folkefest er ikke en folkefest dersom den bare fungerer for dem som kan delta uten å bekymre seg om tilgjengelighet, for eksempel hvor nærmeste toalett er.
Den viktigste infrastrukturen under et arrangement er ofte den som får minst oppmerksomhet: Toalettet.
Når kommuner og arrangører planlegger store arrangementer, investeres det millioner i storskjermer, lyd, vakthold, servering og underholdning. Alt dette er nødvendig. Men sanitærfasiliteter behandles fortsatt altfor ofte som en praktisk detalj, ikke som en del av den grunnleggende infrastrukturen.
Det er en feil
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er tydelig i sin veileder for sikkerhet ved store arrangementer. Sanitærfasiliteter skal dimensjoneres etter forventet publikum, og arrangøren må planlegge kapasitet, plassering og hygiene som en integrert del av sikkerhetsarbeidet. Utilstrekkelig toalettkapasitet kan føre til både helseutfordringer, dårlig publikumsflyt og uønskede sikkerhetssituasjoner. Likevel ser vi gang på gang kilometerlange køer foran altfor få toaletter når titusenvis av mennesker samles.
Det er liten grunn til at folkefestene i norske byer blir med tilstrekkelig kapasitet, all tid toaletter er og har vært en underprioritert oppgave og gjerne regulert til vann og avløp, mens det bør være en del av forutsetningen for næring kultur og utvikling. Uten gode fasiliteter, vil opplevelsen for publikum innebære at minnet blir køene til toalettene.
Handler ikke bare om komfort
Transportøkonomisk institutt har gjennom forskningen til Anja Fleten Nielsen dokumentert at mangel på offentlige toaletter begrenser menneskers mulighet til å delta i samfunnet. Rapporten Toalettets rolle i det offentlige rom viser at mennesker med funksjonsnedsettelser, stomi, kroniske tarmsykdommer, inkontinens og andre med hyppig toalettbehov ofte velger bort reiser, arrangementer og sosiale aktiviteter fordi de ikke vet om de får tilgang til et toalett når behovet oppstår.
Da er det rimelig ugreit å lese at det i publikumsveiledningen til folkefesten i en kommune står følgende: Området er ikke inngjerdet, og det er ikke servering, så det skal være rimelig køfritt. Det kan likevel bli litt venting i dokø, eller være mye folk foran scene og skjerm. I Oslo, når Norge slo Brasil var det 50 tusen mennesker og 200 toaletter, og selv om arrangementet var rusfritt – var nøden stor for enkelte. Slike forhold gjør at mange velger å ikke ta del i folkefesten.
Enkelt svar
Konklusjonen er enkel. Toaletter er nødvendige for noen, men bra for alle. For de fleste er et ordinært toalett tilstrekkelig.
For noen er det ikke det.
Personer som trenger et Changing Places-toalett med takheis, høydejusterbar skiftebenk for voksne, plass til assistent og nødvendig utstyr for trygg forflytning og personlig hygiene, har i praksis ingen mulighet til å delta dersom slike fasiliteter ikke finnes. Et ordinært HC-toalett dekker ikke deres behov. Konsekvensen er at de enten må forlate arrangementet etter kort tid eller ikke kan delta i det hele tatt.
I dag er slike toaletter nærmest fraværende ved norske folkefester. Det finnes bare 11 slike toaletter godkjent i Norge i dag, og selv om det er flere under planlegging, er kapasiteten for liten til at alle som vil kan være med. Til sammenligning: Fotballnasjonen Storbrittania har i dag flere tusen slike og har over tid vært en del av byggereglene. De har også slike tilgjengelig mobilt.
Det betyr at når semifinalen spilles lørdags kveld, vil mennesker med de største assistansebehovene i Norge fortsatt ekskluderes fra muligheten til å delta i folkefesten. Det er vanskelig å kalle det en folkefest for alle. Dette er heller ikke bare et spørsmål om god vilje.
Et nasjonalt løft
Norge har nå inkorporert FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, i menneskerettsloven. Konvensjonen slår fast at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne delta fullt ut i samfunnet på lik linje med andre. Da holder det ikke at arrangementet har en rampe eller en reservert publikumsplass. Deltakelse forutsetter også at de mest grunnleggende behovene kan ivaretas.
Et samfunn som inviterer til folkefest må samtidig sørge for at alle faktisk har mulighet til å bli værende.
Vi ville aldri akseptert at arrangøren satte opp én storskjerm til 30 000 mennesker. Vi ville heller ikke akseptert at vakthold eller rømningsveier var underdimensjonert.
Da bør vi heller ikke akseptere at toalettkapasiteten er det
Den pågående VM-feiringen synliggjør samtidig et langt større problem: Norge har altfor få offentlige toaletter. Ikke bare under festivaler og folkefester, men i bysentra, parker, kollektivknutepunkter og friluftsområder gjennom hele året. Enda færre er universelt utformet, og bare et lite antall er etablert som fullverdige Changing Places-toaletter.
Denne sommeren bør bli et vendepunkt. Vi trenger et nasjonalt toalettløft.
Et løft som handler om langt mer enn antall toaletter. Vi trenger en nasjonal strategi for offentlige toaletter med krav til kapasitet, universell utforming og etablering av Changing Places-toaletter der mennesker samles. Festivaler, idrettsarenaer, kollektivknutepunkter, bysentra og turistdestinasjoner må planlegges med utgangspunkt i at hele befolkningen skal kunne delta.
Kanskje blir dette den viktigste arven etter sommerens folkefest.
For når Norge viser verden at vi kan samle et helt folk rundt fotballen, bør vi også vise at vi mener alvor med å bygge et samfunn hvor ingen holdes utenfor.
Da kan vi igjen si, med samme stolthet som under Lillehammer-OL, at det er typisk norsk å være god, også på å inkludere alle.